Etter at jeg hadde stått i speilet noen dager,
begynte jeg å se en kvinne der inne…..

En kvinne som var et produkt av sine foreldre,
besteforeldre, miljøet hun hadde vokst opp i.

Holdninger til kvinnen generelt
har også farget min barndom og ungdomstid;
jeg ble en ung kvinne på vei ut i det voksne livet.

Studenten, der kvinnen lot seg forme i en støpeskje
til å BLI noe mer; en Sykepleier!

Fremdeles var den unge Kvinnen med..
Hun gikk ut i samfunnet og engasjerte seg,
mente mye, så og gråt over tragedier,
hadde et stort hjerte som ville favne verden
og frelse den i sin omsorg..

Kvinnen søkte også Kjærligheten;
både Agapekjærlighet og Eros..
Skummelt var det,
for samspillet krevde at hun måtte
vike, forme seg, bli en annen..
det var ikke plass lenger til Kvinnen
i den formen hun var…

Hun og han skapte et hjem,
et hus, en borg..
Med årene ble det en, to, tre
kjære barn, elskede barn,
begavede barn
som ble dyrket..
vi levde gjennom barna
og glemte å se hverandre….

Da barna ble større
og greide mer seg selv
da knaket det i borgen,
den var blitt for liten
for rigid
og døren var låst..
også fra innsiden!

Kampen ble å åpne døren
men meningene var delte..
fra den dagen ble det storm
og umulig å snakke mer sammen.
Sinnet hans forblindet ham,
han burde vært vernet mot seg selv..

Kvinnen sto igjen alene..
det brennende hjertet hadde mistet sin glød..
det viktigste var å verne rundt
framtiden, rundt barna;
de måtte skånes, de måtte få komme seg ut!

Kvinnen har brukt de siste årene
på sakte å bygge opp selvtilliten igjen
finne seg selv,
hvem hun er..

Hun tror hun har funnet seg selv igjen…. 

Jeg begynte med dette innlegget:
Greier du å være glad i deg selv?
etter dette innlegget følger denne:
Om å lære seg å bli glad i seg selv, igjen..

Ratix.no Rating

Tips oss hvis dette innlegget er upassende