For å lære meg å bli glad i meg selv igjen,
måtte jeg gå helt tilbake til da jeg var barn.

Jeg jobbet med minnene fra barndommen,
hva jeg gjorde, forholdet til søskene mine, foreldre,
hva de sa til meg som satte spor..
rosen jeg fikk da jeg satt ved pianoet og spilte julesanger..

Ungdomsbilder, smil og latter, venner..
Summen av skole og fritid, lek og morro,
alt det jeg gjorde, alt jeg fikk tilbakemelding på.

Summen av alt dette, formet meg til den jeg ble!

Så når jeg skulle finne meg selv igjen
måtte jeg finne barnet i meg igjen..
Jeg begynte å leke igjen,
jeg turte å smile, og le! :)
Jeg kalte meg selv fjortis …
Barna be flaue, men pytt sann!
De fikk en mamma som ble yngre
istedenfor eldre på noen år! :)

Jeg gjør som Cezanne;
jeg ser meg i speilet og ser en vakker kvinne..
Jeg sier til meg selv at jeg duger!
Jeg får til å skifte dekk, måke snø,
skru sammen en dings! ;)

Jeg kan, jeg vil, jeg skal! :)

Livet ligger foran meg,
for jeg ER glad i meg selv,
akkurat slik som jeg ER! :)

Det ble mange smilefjes,
men pytt sann,
de illustrerer innlegget mitt slik jeg ønsker det!

Dette er siste innlegget av tre, hittil..
de to første finner du her:
Greier du å være glad i deg selv?
Jeg mistet først meg selv, men jeg vant til slutt!

Ratix.no Rating

Tips oss hvis dette innlegget er upassende