Jeg lette etter meg selv i min livs kamp,
da alt var kaos..
jeg lette dypt, og fant lag på lag av roller..

Men innerst, der fant jeg kjernen; meg!
Jeg var der, en Kvinne som lå der som et uforløst frø,
en spire som skulle springe ut som en blomst!

Ut av frøet kom først spiren,
som strakk seg mot lyset..
nå springer kronbladene ut
og jeg strutter som vårblomsten gjør mot sola!
Smilende!

Selvtillit formes i samspill med menneskene rundt oss.
Den formes ut fra mødrene og fedrenes oppmuntringer og
bekreftelse til det lille barnet, senere skolebarnet.
I bekreftelsens lys vokser barnets selvtillit til
å bli ryggraden og kjernen i oss alle.

Barnet som får en stemoderlig behandling hjemme fra de er små
får kanskje likevel andre voksne rundt seg som gir dem den nødvendige stimuleringen.
Naboer, lærere, en tante? Barna som kalles Løvetannbarna som uansett greier seg!

Andre barn får ikke samme grunnmur, og får ikke bygget opp selvtilliten,
de kan streve med mange psykiske problemer senere i livet.
De må kjempe sine egne kamper i unge voksne år..
Det er livets tøffe vilkår, og tankene mine går
til alle dere på bloggen
som strever hver dag!

Dette er fjerde innlegget i min serie om selvtillit.
De andre finner du her:
Greier du å være glad i deg selv?
Jeg mistet først meg selv..
Om å lære seg å bli glad i seg selv, igjen..

Ratix.no Rating

Tips oss hvis dette innlegget er upassende